Historie

Fra Seigmen.no
Gå til: navigasjon, søk

-- 1989 --
I et hjørne på et utested står en ung mann og ler. Det er i de siste dagene av 80-tallet og «Klisne Seigmenn» står på scenen. For denne mannen et begredelig skue, men to måneder tidligere bestod bandet av ikke mer enn navnet selv, Sverre Økshoff og Alexander Møklebust. Ikke en trommis, ikke en bassist, ikke en låt.


Øystein Ronander, som senere trår inn som Seigmens manager, hadde startet en rockeklubb i Tønsberg og trengte hjelp til oppussing. Han ser sitt snitt til å hjelpe to kamerater i samme slengen og snart har Sverre og Alexander et øvingslokale. Ikke lenge etter er Øystein på ferde igjen og melder overgang for «The Gangsters» sin trommeslager Noralf Ronthi. Om ikke imponert over de andre bandmedlemmenes lyriske ferdigheter, ser likevel Noralf nok potensiale til å bli med videre.


Nå mangler Klisne Seigmenn kun en bass og en bassforsterker. Dette finner de hos en forsvarsspiller fra Tønsberg FK, senere kjent som Kim Ljung. Han liker faktisk den mørke stemningen av låtene de spiller for han, og Sverre sier selv at de etter Kims ankomst får en retning, og en tekstforfatter.


Så er Julerocken der, en festival som ble holdt på Sjøormen i Tønsberg. Klisne Seigmenn har fått ferdig fem låter. De går på scenen, stemmer gitarene, går av igjen og setter på en introtape. Allerede før de får spilt sine første låter var det kanskje noen som tenkte at dette ble i overkant pompøst.


Anmeldelsene de mottar i etterkant av konserten er oppløftende, men de innser at det blir for tynt med bare to gitarer. Kim kjenner Marius Roth fra tidligere, ikke bare som lattermildt konsertgjenger, men også som gitarist fra tidligere bandprosjekter. Klisne Seigmenn skal låte så tungt som mulig, og snart har de tre gitarister.


-- 1992 --
I løpet av det neste året utvikler de seg videre. Det blir tyngre og seigere, tekstene blir dystrere, sceneshowene mer utagerende, og etter en konsert på Elm Street i Oslo i 1991, innser de at Klisne Seigmenn som fungerte for fem ungdommer som ville synge om rosa sko og bæsj, ikke lenger fungerer mot det markedet de ønsker å nå frem til. Korrekturpennen hentes frem og ut av asken stiger Seigmen. Det er på tide å lage en plate.


Øystein Ronander plasserer Seigmen i en bil og kjører de til Kai. Ø. Andersen og hans Athletic Sound Studio i Halden. Selv om bandet selv merker en vis skepsis sier Kai selv at dette ikke var som et hvilket som helst band fylt opp med attenåringer, her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Coveret lager de selv. Plateselskapet starter de selv. Og når Pluto gis ut er platepressen ekstatisk. Hva som kunne blitt slutten på et ungdomsopprør ble i stedet starten på en karriere.


Utgivelsen av Pluto åpner grensene for Seigmen. Kommunegrensene riktignok, men tilbudene om spillejobber i Oslo, gjerne med kjente band som Anal Babes, The O-Men og Motorpsycho, kommer hyppigere på bordet. Å se konsertopptak fra Seigmen to år etter sin debut på scenen, viser en bemerkelsesverdig progresjon. Bandet vil noe, og bare et år etter utgivelsen av Pluto er de klare for å spille inn et nytt album.


-- 1993 --
For innspillingen av Ameneon går turen tilbake til Athletic Sound Studio, også denne gang er materialet mørkere og tyngre enn ved forrige korsvei. Først ut av mikseren er Mesusah og Seigmen skal for første gang få plass på en samleplate, utgitt av musikkmagasinet Rock Furore. Det blir likevel bare som en fotnote å regne, for på slippefesten til Pluto hadde representanter fra Sony vert tilstede, og etter å ha signert platekontrakten kan Ameneon utgis på Sonys label 1:70.


-- 1994 --
Nå kan også grensene mellom landsdelene oppheves for godt og Seigmen møter fulle hus på sin reise rundt i landet. Så godt liker bandet seg på veien at Sony til slutt må mase på Øystein Ronander for å få dem tilbake i studio. De lander på et kompromiss og spiller inn en coverlåt. Med sin frie tolkning av Hjernen er alene møtes de av godvilje av produsent, opphavsmann og plateselskap, men først og fremst av platekjøperene som tvinger Øystein Ronander til å kjøre flere turer mellom trykkpressa og butikken. Ikke lenge etter utgivelsen har coverlåten solgt til gull.


Det var i disse dager prog-rocken finner frem til Tønsberg. Etter å ha hørt på bandet Tool sin siste utgivelse, undersøker de om Sony kan hente Tool sin produsent Sylvia Massey til innspillingen av det neste albumet. Sylvia melder sin interesse med det samme og resultatet betegnes av Seigmens faste lydtekniker som «10 000 ganger bedre en hva det egentlig er». Også musikkpressen medgir at Total har løftet Seigmen til et internasjonalt nivå. Bandet selv kan ikke si annet enn at alt klaffet i perioden under innspillingen og Øystein Ronander peker det ut som gjengens kreative høydepunkt.


-- 1995 --
Det begynner å ta av for Seigmen og lysriggen vokser i takt med tilbudene som kommer inn. Det satses som aldri før på å kunne legge igjen et like sterkt visuelt inntrykk som musikalt, og de opplever flere ganger å ha overshoppet. Scenene de spiller på har rett og slett ikke plass til alle lampettene som skal inn. Det spiller ingen rolle for bandet, for det er som liveband de stikker dypest, villig til å stikke hodet frem der andre norske artister ikke føler seg bekvemme. Ryktet som habilt liveband sprer seg og året etter utgivelsen av Total spiller Seigmen sin første konsert utenlands, på Roskildefestivalen.


Samtidig ropes det høyt i Sonys korridorer. Seigmen skal sendes til USA og til Sylvia Massey for å spille inn en ny plate, men Kim vil skrive låtene på engelsk. Sony sine representanter er fra seg av engstelse og de blir enige om et kompromiss. Et album, to versjoner. Eller, Sony er enig. I Los Angeles går innspillingen strålende. Ingen hjemlengsel å spore og Kim har ikke noe problem med å få ferdig tekstene til den engelske versjonen.


Det er uvisst hvem som skal være Seigmens sjette medlem. Er det riggeren Lorry (som senere skal finne sin plass i Zeromancer), eller er det Erik Ljunggren. Under innspillingen av Metropolis introduseres programmereren Erik for første gang. Nå løftes lydbildet videre frem og opp, men for en femseter som Seigmen opprinnelig var, blir det for noen trangt om benplassen. Samtidig som demokratiet blir utfordret i leiren dukker plateselskapet opp i studio, bare for å finne ut at plata er så godt som ferdig, men kun med engelsk tekst. Plateselskapet bruker ord som ikke kan gjengis her.


Det hele ender med at Kim må sendes bort. Han får tre dager på å skrive tekst til et helt album, en oppgave han som tekstforfatter gjerne setter av mer tid til. Alexander er også misfornøyd, han har jobbet overtid for å spille inn vokal, på engelsk, for første gang. Nå vet han at han må gjøre alt på nytt, og det på et annet språk. I etterkant er det ingen uenigheter om den engelske utgavens fortreffelighet, eller den norske utgavens appell til det norske platemarkedet.


Marius Holst hadde ikke laget musikkvideo tidligere, men stiller opp når Metropolis skal filmes. Selv om det ikke er noen storproduksjon lages det både en versjon på norsk og på engelsk. Til sammen er det laget en pakke som gjør at Metropolis debuterer med topplassering på VG-lista. Marius Lillelien som var med og signerte Seigmen et par år tidligere, finner situasjonen absurd, men han har nå et av Norges mestselgende rockesingler i katalogen sin.


Nå må bandet venne seg til å spille på samme sted flere kvelder på rad. Selges Sentrum Scene ut bookes de inn kvelden etterpå. Fritiden byttes ut med intervjuer til tv, radio, aviser og gjenger på 50-100 ungpiker jager dem gjerne mellom hotell og spillested. Når Seigmen tildeles spellemannsprisen som årets rockeartist er de ikke lengre musikere med noen album i bagasjen, men kjendiser som spiller for et par tusen ungdommer i den lokale idrettshallen. Det høres glamorøst ut, men å bli betingelsesløst likt av alle har sin bakside. Etter seks år som utfordrer må de nå forsvare sin posisjon som ledende aktør i den norske rockescenen.


Lorry selv sier «Det å spille for 300 mennesker på Hulen som var i ekstase, var mye viktigere for bandet, enn at det var 2000 russ, som etter å ha vert innom sykestua for å bli pumpa, hører to takter av Metropolis». Suksessen går ikke bandet til hodet, men de takler det ikke. Skuldrene senkes, det krangles, det drikkes og et uttrykk «Aldri mer Metropolis», etableres.


-- 1997 --
Når arbeidet med neste plate begynner er visjonen klar. Den skal være på engelsk, de skal hente inn minnene fra 80-tallet og dermed vil Erik Ljunggren få en fast plass ved bordet. Advarslene florerer fra plateselskap og managment, men Seigmen er ikke å rokke. Om det er troen på at de kan selge plater uansett hva de bringer på bordet, eller en tanke om å nå tilbake til et smalere publikum vites ikke. Denne gang er Sylvia Massey booket opp, men arbeidet fortsetter med Sylvias assistent Todd Burke.


Uttrykket de vil skape med Radiowaves er milelangt unna hva de har laget tidligere. Studioet er fylt opp med utstyr som de ikke har brukt før og Erik Ljunggren får en naturlig plass som kreativ drivkraft. Det blir så trangt med benplass at ikke alle lengre føler de bidrar til å lage platen. For hva skal en med to gitarister på en plate som drives fremover av elektroniske elementer? Til tross for et til tider surt klima må alle til slutt innrømme at Radiowaves enten er ei fantastisk bra skive, eller i det minste inneholder noen gode elementer.


Radiowaves debuterer som sin forgjenger på toppen av VG-lista, men når Sony skal telle kassen kan de ikke se bort fra det faktum at salgstallene er lavere, og anmeldelsene noe kjøligere. Bandet selv ser ut over Norges grenser og et språkskifte er til dels unngåelig, at pressen til tider er noe giftigere en tidligere bryr dem ikke stort. De har oppnådd det de ville. Med Radiowaves får de Norsk Kassettavgiftsfond med seg og reisen til utlandet er spikret.


-- 1998 --
I løpet av våren 1998 gjør Seigmen over tretti konserter i Europa sammen med Paradise Lost og The Gathering. Formen er på topp og tilbakemeldingene spesielt i England er strålende. I forbindelse med konsertene i London gir de ut sampleren Opera for the crying machinery som deles ut på konsertene. Sampleren er i dag regnet som det ultimate samleobjektet for fans av Seigmen. Nå fremstår livet som rosenrødt, men det finnes et unntak.


Å leve et liv på veien er nok for spesielt interesserte. Er en ikke komfortabel med å leve i en buss men er i en bransje der en søker akkurat dette livet, har en lange dager foran seg. Sverre havner i en nedadgående spiral og selv om Seigmen opplever suksess, er flere i bandet i gang med å tømme reservetanken. Men Sverre, er tom.


-- 1999 --
Seigmen er godt inn i planleggingen av et nytt album, men i en pause står Sverre frem og sier han vil slutte. Han møtes med raseri og lettelse. Ingen vil gi slipp på posisjonen Seigmen har jobbet seg frem til, selv om enkelte i etterkant må medgi at det var greit å ta en pause på det tidspunktet. Sverre selv trodde bandet ville fortsette uten han. De var tross alt midt oppe i innspilling av ny plate og ny turne på trappene, men resten sier nei. Tidlig i karrieren har de sagt «Alle for en, en for alle». Uten Sverre blir det ikke noe mer Seigmen.


I forbindelse med avskjedsturneen gir Seigmen ut en samleplate ved navn Monument, med to nye låter, Frost-Bite og Malmklang, der sistnevnte var ment til bruk på det nye albumet. Den siste reisen rundt i Norge blir en stor suksess, og avsluttes med to konserter på Rockefeller. Etter disse skal de gå seks år før de alle er samlet igjen.


I det Sverre annonserer at han vil slutte og Seigmen skal legges brakk, vet de fire gjenværende at de vil fortsette i et nytt prosjekt. Kim og Erik Ljunggren har funnet tonen og legger planer for et nytt band, men bare få dager etter siste konsert blir Marius fortalt at dette ikke er et band han får være med i. En beskjed han tar i mot med tungt hjerte.


-- 2005 --
Seks år senere fyller Øystein Ronander 40 år, og her samles de fem igjen. De blir overrasket over nyheten om at Metropolis nå har solgt til platina, og at de igjen kan tolerere hverandres selskap. De gjør en avtale om å møtes igjen i det gamle øvingslokalet og kommer der til enighet om å la historie være historie, samt de tar en konsert til, om den rette muligheten skulle dukke opp. Selv om Seigmen hadde gitt seg har ikke tilbudene om spillejobbene sluttet å tikke inn, og de trenger heller ikke vente lenge før Uken i Trondheim ringer.


Seigmen samler over 5000 mennesker i teltet i Dødens Dal. Konserten blir en suksess og blir i tillegg filmet. Det ble også avskjedskonserten på Rockefeller, men opptakene ble vannskadet etter å ha skjødesløst blitt lagret i kjelleren til Sony Music. Før reunionkonserten starter Otto Egil Sæthre, stifter av Industrypeople, en underskriftskampanje for å få gitt ut opptakene av konserten i Dødens Dal på DVD. Den følges opp av Seigmen og Sony og utgivelsen kommer året etter konserten, finansiert av forhåndskjøp av fansen.


-- 2006 --
Året etter følger Seigmen opp med en rekke klubb- og festivalkonserter. Lysten til å spille er der, om enn noe mer restriktive enn tidligere. De ønsker å gjøre hver konsert spesiell og en ser derfor ar de styrer mot de mindre festivalene i utkantnorge. Samtidig returnerer de til konsertlokalene de startet sin karriere på og gjør en rekke konserter på Samfundet, Folken, Hulen og Rockefeller. Ved sistnevnte gjøres det nye opptak og senere samme år slippes Rockefeller, Seigmen sin første live-cd.


-- 2008 --
To år senere får de muligheten til å gjøre enda en konsert. De bookes som første rockeband til å gjøre en konsert i det nyåpnede operabygget i Oslo. Responsen uteblir ikke og det må snart settes opp en ekstraforestilling. Marius som etter Seigmen har bygget et renommé som tenor får her muligheten til å debutere med eget stykke i Operaen. Et sted som i etterkant har blitt hans faste arbeidsplass. Under konserten spiller Seigmen også andre låter som de ikke tidligere har fremført live, i hva som av enkelte omtales som et absolutt høydepunkt av konsertopplevelser.


-- 2012 --
Også her blir det startet en underskriftskampanje for å få gitt ut en DVD, men utgivelsen av denne kommer ikke før i 2012. Samme året gjør Seigmen igjen nye konserter, blant annet på Total, konsertlokalet i Tønsberg oppkalt etter deres eget album. Det er også første gang på 14 år at Seigmen fremfører en ny, egenkomponert låt.

Kilde

Dette sammendraget av Seigmens historie tar utgangspunkt i informasjon fra dokumentaren «Fra X til Døden», som fulgte med DVD-utgivelsen med samme navn.