|
"Skal det virkelig ende nå?". Det var tanken Alexander Møklebust satt igjen med etter de avsluttende konsertene med Seigmen i 1999. Den tanken var han ikke alene om. Turneen hadde satt spor, publikumet var viktig, men så viktig? Bare få dager etter at Rockefeller var pakket ned, satte Kim Ljung og Erik Ljunggren seg på flyet til USA. Bare få uker senere ringte de Alex, nye låter var på plass, og de var gode.
Alex og Noralf Ronthi reiser over til Los Angeles og de fire snekrer sammen en demo de samme sommer formidler til Eastwest Records i Tyskland. Der deles entusiasmen for det nye prosjektet og videre finansiering sikres. Med låter på boks skaffer de seg en spillejobb på godt kjente The Whiskey a Go Go i Los Angeles, vel vitende om at de mangler en gitarist. De kommende ukene prøvespiller 25 gitarister til den ledige jobben, uten at noen føler den umiddelbare forelskelsen. Godt er det at bandet har fulgt godt med på utelivsscenen den siste tiden, og der oppdaget et band ved navn Kidney Thives, og deres gitarist Chris Schleyer. Vel vitende om at han har en jobb spør de pent om å få låne han til en spillejobb. I løpet av de neste årene medvirker han på godt over hundre konserter og to albuminnspillinger før han takker for seg.
Hjemme i Norge dunker et hjerte på de dataskjermene. Nyheten om at noe er på gang spres fort blant Seigmenfansen og lydklippene som legges ut på zeromancers nettside bygger forventninger. På sin første konsert i Norge møter bandet et fullsatt Rockefeller.
|
