Seigmen

Dette er året hvor Ljungblut feiret 20-års jubileum. Det ble markert med nyutgivelsen Vietnam og en ny limitert utgivelse av debutalbumet på vinyl.

Også for Seigmen var dette et pent år som startet med en nominasjon til Spellemann, før året ble kronet med nytt album i Dissonans.

Ni år etter forrige album annonserer Seigmen at de ikke bare skal slippe ett album, men tre! På tre år! Først i rekken Resonans - Dissonans - Substans slippes i 2024 og samme år legger Seigmen ut på en landsomfattende turnè, den første turnèen på fem år.

Dette året slipper Seigmen singelen "Tønsberg", hvor overskuddet 128 000 kr gikk til Tv-aksjonen til inntekt for Barnekreftforeningen.

Kim Ljung vekket Ljungblut til live igjen og mini-albumet Sauda markerte starten på en trilogi av mini-album, mer nedtonet enn de tre forrige norsk-språklige utgivelsene. Alle tre utgivelsene gis ut på kassett.

Samme år gav Even Smith Wergeland ut boka "Total" via bokserien Norske albumklassikere. Et særdeles godt vitnesbyrd over innspillingen av albumet, men også av den tids musikkjournalistikk.

Ved Den Norske Opera i 2022 tok Marius Roth Christensen rollen som Grev Boni Kancsianu i stykket The Gypsy Princess. Det var ikke noen enkeltstående hendelse for i perioden 2006 til 2024 deltok Roth Christensen i over 40 oppsetninger ved den Norske Opera.

Marius Roth Christensen er fremdeles å se på ulike operascener, sommershow og juleturnèer.

Med Orchestra of Knives returnerte Zeromancer åtte år etter forrige albumslipp. Sammen med albumet fulgte tre sørdeles forsegjorte singler med proppet med remixer hvor alle fikk plass på albumets vinylutgivelse

Det året fikk vi også se Marius Roth Christensen i Stjernekamp. Etter å ha surfet seg gjennom stadionrock, eurovision og opera, var det 2Pac som til slutt satte en stopper for Roth Christensen.

Dette var et stille år for de fleste, men for Seigmen ble et stort prosjekt med re-utgivelser av Pluto, Ameneon, Total, Metropolis og Radiowaves ferdigstilt. Med vinylutgivelsene fulgte haugevis med ekstramateriale av før ganske utilgjengelige låter.

I mai 2019 gjorde Seigmen fire konserter på Hulen i Bergen, hvor formålet var å gjennskape release-konsertene til henholdsvis Ameneon, Total, Metropolis og Radiowaves.

Noen år senere gav disse konsertene grunnlag for EP-serien Gul, Beige og Rosa med liveopptak fra disse fire konsertene, samt ny-innspillnger av tidløse Klisne Seigmenn-klassikere som Rosa Boots og Pappagutt.

Villa Carlotta 5959 er Ljungblut sitt sjette studioalbum og tenkt som det siste i en trilogi av norskspråklige album. I etterkant av denne utgivelsen gjorde Ljungblut med fullt band en mini-mini turnè og besøkte Tønsberg, Porsgrunn, Oslo og Bergen

Dette var også året hvor Seigmen gjorde to konserter i Tyskland. 20 år etter de forrige konsertene utenfor Norge.

I etterkant av utgivelsen av Enola, samlet Seigmen de tre singlene til albumet i en vinyl-singelboks, limitert til 500 eksemplarer.

Idèen om samle digitale singler til en fysisk utgivelse i etterkant av albumslipp er en 10 av 10 idè. Noen år senere skal vi få se at singelspor med tilhørende remixer skal få plass på Zeromancers vinylversjon av albumet Orchestra of Knives, som er en idè til 11 av 10.

Jared Ambience Inc. er Sverre Økshoff sitt alias for utforsking av ambiente lydlandskap. Først ment som kun for eget bruk, men til slutt overtalt til å gi det ut. Etter en vellykket folkefinansiering kom albumet R.A.T.S ut i 2016.

Samme år kom Ljungblut ut med "Ikke alle netter er like sorte", en utgivelse som mottok særdeles gode anmeldelser.

Seigmen leverte med Enola sin sjette albumutgivelse, atten år etter forrige studioalbum. Fra første lyd på albumet var det tydelig at det er Seigmen som har gitt ut en plate, samtidig som lydbildet kjennetegnes av det Seigmen vi hadde sett live de forrige årene.

Samtidig kom Bjørn Opsahl ut med fotoboken "Monument 1992 - 2014" med tekster av Harald Rosenløw Eeg og Arvid Schancke-Knudsen.

Samlealbumet "Under a migraine sky" er en fanhyllest til Kim Ljung og består av 15 ulike tolkninger av Kim Ljungs arbeid i henholdsvis Ljungblut, Seigmen og Zeromancer. Initiativ og utgivelse av Otto Egil Sætre og hans label Gymnocal Industries.

Med «Norelgens Glemte Verden Gjenoppdaget» virkeliggjorde Noralf Ronthi i 2013 en barndomsdrøm om å lage en barneplate. Ronthi har i tillegg til Seigmen og Zeromancer høy aktivitet på andre prosjekt og nøler ikke med å ta på seg andre instrumenter, vokal eller produsentrollen.

Dette året gav Zeromancer òg ut "Bye-Bye Borderline og fulgte opp med en omfattende turnè i Europa.

Av de store milepelene i Seigmen sin karriere finner vi konsertene i Den Norske Opera. Igjen viste det seg at Seigmen-fans er en god målgruppe for folkefinansiering og resultatet er en DVD utgitt i 2012 på omtrent tre timer inkludert ekstramateriale.

Dette året gjorde Seigmen også sin første konsert på "eget stadion", konsertstedet Total i Tønsberg.

Når Ljungblut gav ut "Over skyene skinner altid solen" markerte han overgang til norske tekster og det som var planlagt som en serie på tre norskspråklige album. Samtidig markerte det også start på Ljungblut som band med en fast gruppe både i studio og på scene.

Desember samme år spilte Ljungblut første konsert som band, og pressen forteller at de som kom for å høre julesanger ble skuffet.

Det er heftige tider for Zeromancer. Allerede året etter forrige albumutgivelse slipper de ny plate og drar rett på en stor turnè i Tyskland sammen med Unheilig.

Dette var også året Ljungblut debuterte på scenen. På biblioteket i Tønsberg fikk en se Kim Ljung spille Glow, The Modern End, Is there another way out og Medallion.

Seks år etter forrige album returnerte Zeromancer med albumet Sinners International. Kontrasten er òg stor fra det forrige albumet med en mørkere og mer inddustriell lyd.

Samme år hiver de seg ut på en ny større turnè, igjen med hovedvekt på tyske scener.

Som første rockeband spilte Seigmen i det nye Operabygget i Oslo i juni 2008. Anmeldelsene var mildt sagt greie:

Seigmen tok jomfrudommen på Operaen. For en innvielse av dette praktbygget som rockscene! Konserten ble en stor opplevelse for alle som var til stede – og en milepæl for bandet og Operaen skriver Dagbladet.

I 2007, bare to år etter debut-platene og midt oppi ulike Seigmen-prosjekt, gir Ljungblut ut sitt andre album Capitals. Selv med Eva Weel Skram som gjest på plata forteller anmeldelsene at det er det mørke og melankolske som også preger denne, sålangt siste engelskspråklige Ljungblut-utgivelse.

Året etter reunion-konserten i Trondheim er det scenen som er fokuset for Seigmen. Først tre konserter på Hulen i Bergen, senere tre konserter på Rockefeller som senere på året skal materiallisere seg til en live-utgivelse med samme navn.

I løpet av året spiller også Seigmen en rekke festivaler, samt en opptreden på Vg-lista topp 20 foran ikke ubetydelige 100 000 publikumere.

Etter en hyggelig bursdagfest hos manager Øystein Ronander, bestemmer de fem i Seigmen å samles på nytt. I løpet av de årene de har vert borte har det ikke manglet på tilbud, og ut av bunken trekkes Dødens Dal arrangert av Uka i Trondheim.

En kald høstkveld i 2005 samlet over 5000 seigmenfans til en av karrierens mest episke konserter.

Foto: Per Ole Hagen, NRK

Året etter at Zeromancer gjorde en omfattende turnè i USA, gav Cleapatra Records ut en dobbel DVD med navn Eurotrash.

Selv om det ikke er helt avklart om dette er en offisiell utgivelse inneholder DVDen tre dokumentarer og en konsert fra 2002 med det plateselskapet kaller nihilistisk dansemusikk.

Med ZZYZX er Zeromancer ute med sitt tredje album på fire år. Og med et mer melodiøst og radiovennlig uttrykk viser bandet ny bredde.

Før utgivelsen av det nye albumet begir de seg ut på en heftig turnè rundt i USA og gjennomfører 38 konserter på 38 dager.

Mer turnè for Zeromancer! Fokuset var mer mot Europa for Zeromancer og dette året var det tung turnering i Tyskland, Østerrike og Sveits.

Senere på året ble tiden brukt i studio for Zeromancer, samtidig som Alex Møklebust også produserte Gåte sitt debutalbum.

foto: generert placeholder.

Bare år nummer to for Zeromancer men allerede er nytt album ute i hyllene. Med Eurotrash kom låter som sarkastiske Dr. Online og episke Cupola og gav bandet mer bredde når de fortsatte tung turnering i Europa.

Tidlig på året dro Zeromancer på en omfattende reise rundt i Tyskland som support for Project Pitchfork. Senere på høsten samme år drar de tilbake i en egen headliner-turnè på det som skal bli deres fjerde Tyskland-tur på bare to år.

Hva kan en si om Zeromancer sitt første år? Under ett år etter Seigmens siste konsert står de på scenen i Hollywood med nytt band og nye låter.

Totalt gjør Zeromancer femti konserter i 2000 som inkluderer flere konserter i Norge, inkludert ByLarm. To turnèer i Europa og sommerfestivaler.

Det var et kort men hektisk år for Seigmen. I februar kom samlealbumet Monument ut og gav Seigmen tung rotasjon på radioene, samtidig som seigmenfans landet rundt satt og lærte seg morsekode.

I februar og mars dro Seigmen ut på sin til da siste turnè, men ikke uten et siste pek, hvor de spilte en konsert på ByLarm under dekknavnet Autovern.

Med unntak av Roskilde og en liten turnè i England året før, hadde Seigmen spilt lite utenfor Norges grenser. Det skulle endre seg dette året.

Tidlig det året drar Seigmen på tur i Europa sammmen med Paradise Lost. Senere skal de begi seg utpå en enda mer omfattende reise sammen med nederlandske the Gathering.

De som hisset seg opp året før når Metropolis kom ut med engelske tekster, skulle virkelig få implodere når Seigmen slipper albumet Radiowaves.

Keybordist Erik Ljunggren bidro allerede på Metropolis, men på Radiowaves får han større spillerom. Til tross for stilendring blir likevel albumet nominert til Spellemannsprisen.

(foto: Bjørn Opsahl)

Metropolis The Grandmaster Recordings er opprinnelig Seigmen sitt fjerde album, men når plateselskapet hadde funnet ut at de og Sylvia Massey hadde spilt inn albumet med engelske tekster gikk de helt i fistel. Albumet skulle spilles inn på nytt på norsk, og kun tre dager og tre netter skulle de få på seg.

Så vil noen argumentere for at det var en god idè, og Grandmaster måtte vente til 1996.

For et år for Seigmen, må det være lov å si. Bare seks år etter den første konserten får de med Metropolis sitt kommersielle gjennombrudd. Singelen blir norges mestselgende rock-singel gjennom tidene, og albumet sender bandet fra Folken og Hulen til Roskilde og Kongeparken.

Den kommersielle sukseen skal bli kronet når Metropolis vinner Spellemannsprisen for 1995 i kategorien Rock.

Med De Lillos sin Hjernen er alene, bryter Seigmen ut av undergrunnen. Lite vet de da at "Alene" skal skråles som siste strofe på Seigmen-konserter de neste 30+ årene.

Innspillingen av ikoniske Total er blitt glimrende dokumentert av Even Smith Wergeland (Norske Albumklassikere, 2023), og det albumet har kapret førsteplassen blant mang en Seigmen-fan.

(foto: Bjørn Opsahl)

Ameneon var klar for Seigmen sitt eget plateselskap Ikon når Sony og Voices of Wonder kom med pengesekken(?), dermed var ikke lenger Seigmen selvplubliserte lokalhelter, men labelkompiser med Motorpsycho, O-Men, Mayhem og Ulver.

Det er manager Øystein Ronander som vistnok pakker Seigmen i en bil og kjører de til Kai Andersen i Athletic Sound i Halden. Bandet stiller godt forberedt og lager både cover og plateselskap selv. Snart er debutalbumet ute på egen label Ikon, og anmeldelsene er det ingen som surmuler over.

Det er lov å si at starten var av det uformelle slaget og det gjenspeilet seg både i låttekster og bandnavn. Men raskt skal både artister, tekster og lyd utvikle seg videre, og etter en konsert på Elm Street i 1991, bestemmer de seg for at det både er slutt med "klisne" og dobbelkonsonanter.

Når Klisne Seigmenn debuterte på 80-tallet, var det ikke mange dagene før en måtte ønske velkommen til et nytt ti-år, og velkommen kunne de også ønske til sin nye gitarist Marius Roth Christensen. Dermed kunne de retunere til Sjøormen som et femmanns-band.

Lokal ildsjel Øystein Ronander hadde startet rockeklubb i Tønsberg, og med seg til å pusse opp lokalene fikk han Sverre Økshoff og Alex Møklebust. Kanskje ikke så rart at de raskt fant ut at de skulle starte band. Øystein koblet de opp mot "veteran-trommis" Noralf Ronthi som var hele 18 år, og til slutt hentet de inn en forsvarsspiller ved navn Kim Ljung til å spille bass. Og dermed var de klar for julerock.