-- 1989 --
I et hjørne på et utested står en ung mann og ler. Det er i de siste dagene av 80-tallet og «Klisne Seigmenn» står på scenen. For denne mannen et begredelig skue, men to måneder tidligere bestod bandet av ikke mer enn navnet selv, Sverre Økshoff og Alexander Møklebust. Ikke en trommis, ikke en bassist, ikke en låt
Øystein Ronander, som senere trår inn som Seigmens manager, hadde startet en rockeklubb i Tønsberg og trengte hjelp til oppussing. Han ser sitt snitt til å hjelpe to kamerater i samme slengen og snart har Sverre og Alexander et øvingslokale. Ikke lenge etter er Øystein på ferde igjen og melder overgang for «The Gangsters» sin trommeslager Noralf Ronthi. Om ikke imponert over de andre bandmedlemmenes lyriske ferdigheter, ser likevel Noralf nok potensiale til å bli med videre.
Nå mangler Klisne Seigmenn kun en bass og en bassforsterker. Dette finner de hos en forsvarsspiller fra Tønsberg FK, senere kjent som Kim Ljung. Han liker faktisk den mørke stemningen av låtene de spiller for han, og Sverre sier selv at de etter Kims ankomst får en retning, og en tekstforfatter.
Så er Julerocken der, en festival som ble holdt på Sjøormen i Tønsberg. Klisne Seigmenn har fått ferdig fem låter. De går på scenen, stemmer gitarene, går av igjen og setter på en introtape. Allerede før de får spilt sine første låter var det kanskje noen som tenkte at dette ble i overkant pompøst.
Anmeldelsene de mottar i etterkant av konserten er oppløftende, men de innser at det blir for tynt med bare to gitarer. Kim kjenner Marius Roth fra tidligere, ikke bare som lattermildt konsertgjenger, men også som gitarist fra tidligere bandprosjekter. Klisne Seigmenn skal låte så tungt som mulig, og snart har de tre gitarister.
-- 1992 --
I løpet av det neste året utvikler de seg videre. Det blir tyngre og seigere, tekstene blir dystrere, sceneshowene mer utagerende, og etter en konsert på Elm Street i Oslo i 1991, innser de at Klisne Seigmenn som fungerte for fem ungdommer som ville synge om rosa sko og bæsj, ikke lenger fungerer mot det markedet de ønsker å nå frem til. Korrekturpennen hentes frem og ut av asken stiger Seigmen. Det er på tide å lage en plate.
Øystein Ronander plasserer Seigmen i en bil og kjører de til Kai. Ø. Andersen og hans Athletic Sound Studio i Halden. Selv om bandet selv merker en vis skepsis sier Kai selv at dette ikke var som et hvilket som helst band fylt opp med attenåringer, her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Coveret lager de selv. Plateselskapet starter de selv. Og når Pluto gis ut er platepressen ekstatisk. Hva som kunne blitt slutten på et ungdomsopprør ble i stedet starten på en karriere.
Utgivelsen av Pluto åpner grensene for Seigmen. Kommunegrensene riktignok, men tilbudene om spillejobber i Oslo, gjerne med kjente band som Anal Babes, The O-Men og Motorpsycho, kommer hyppigere på bordet. Å se konsertopptak fra Seigmen to år etter sin debut på scenen, viser en bemerkelsesverdig progresjon. Bandet vil noe, og bare et år etter utgivelsen av Pluto er de klare for å spille inn et nytt album.
- 1993 -
For innspillingen av Ameneon går turen tilbake til Athletic Sound Studio, også denne gang er materialet mørkere og tyngre enn ved forrige korsvei. Først ut av mikseren er Mesusah og Seigmen skal for første gang få plass på en samleplate, utgitt av musikkmagasinet Rock Furore. Det blir likevel bare som en fotnote å regne, for på slippefesten til Pluto hadde representanter fra Sony vert tilstede, og etter å ha signert platekontrakten kan Ameneon utgis på Sonys label 1:70.
